Ytringsfrihet og trykkefrihet

Et av de viktigste prinsippene i demokrati er  at alle skal kunne mene det vi vil, og å kunne uttrykke sine meninger skriftlig eller muntlig.  Uttrykke oss fritt er noe vi er så heldige å kunne gjøre her i Norge, men i Kina for eksempel kan de ikke det.  I et autoritært samfunn vil både enkeltborgere og massemedier være underlagt sensur fra myndighetenes side. Om det ikke er ytringsfrihet i et land er det ikke demokratisk. Det er fordi demokrati handler om ytringsfrihet. 

Ytringsfrihet  betyr at enhver borger har rett til å fritt gi uttrykk for sine meninger i skrift og tale. Ytringsfrihet er gjennomført i de fleste demokratiske land/stater.

At man kan uttrykke seg fritt, er vel ikke helt sant. Man kan faktisk ikke si alt man mener, selv i demokratiske land. Et sted går grensen, men hvor? Det er ikke så lett å vite. 

En viktig side ved ytringsfriheten er trykkefrihet. Store norske leksikon definerer trykkefrihet slik:

- retten til fritt, uten forhåndskontroll fra noen offentlig myndighet, å offentliggjøre sine tanker i trykt skrift. Virkelig trykkefrihet forutsetter videre ansvarsfrihet for de meninger som fremsettes, forutsatt at de ikke støter an mot straffelovgivningens bestemmelser om ærekrenkelser, sedelighetsforgåelser, brudd på taushetsplikt, oppfordring til å begå straffbare handlinger osv.

I vårt land ble prinsippet om ytringsfrihet og trykkefrihet nedfelt i Grunnloven § 100 allerede i 1814. Her heter det at ” ... Frimodige Ytringer, om Statsstyrelsen og hvilkensomhelst anden Gjenstand, ere Enhver tilladte.”

Men også når det gjelder trykkefrihet, fins det grenser. Paparazzifotografenes forfølgelse av prinsesse Diana og andre kjendiser aktualiserer en debatt om grensene for privatlivets fred.